Tromsdalens nære historie

Hjemland, – gjester og okkupanter

Hjemland, gjester og okkupanter

Tromsdalens historiske samiske tilknytning er hovedårsaken til at reinen er Tromsøs byvåpen, et opplagt motiv dengang, isbjørnen var jo allerede opptatt av Hammerfest, en by som er eldre enn Tromsø. Ser vi nærmere på Tromsø-historien, vil det vise at de holdninger vi i de siste 50 år opplevde fra lokale myndigheter, kun var en videreføring eller et ekko av tidligere politikk.

 

Smittsom mentalitet

Skal vi ha forsoning, og det vil vi, så må man vite hva forsoningen gjelder, da kan man ikke hoppe over deler eller hele historien som har ført oss dit. De nordnorske holdninger til samene, både sjøsamer og reindriftssamer, har en lang forhistorie, og har gjennomgående vært negative. Dette finner vi f.eks. i litteraturen. Og jeg tenker ikke bare på Knut Hamsun, men også på triviallitteraturen under ham, videre på reisebeskrivelser, skole- og legerapporter, samt avisinnlegg og lederartikler. Uttallige er de eksempler på hva man idag ikke kan kalle annet enn ondsinnet hets. Spørsmålet er ikke bare om slike negative holdninger fortsatt finnes idag på det individuelle plan, men i hvilken grad de påvirker politiske og byråkratiske beslutninger, både i Norden og andre deler av verden. Nordnorsk samehets ville neppe vært så grov som den ble, om den ikke hadde vært offentlig oppmuntret og understøttet. Myten om urfolkene som en utdøende rase, «vanishing race» kjenner vi spesielt fra USA og overalt der det var om å gjøre å bemektige seg deres hjemland.

Sitat fra “Nordens Sidste Nomade” 1897 av Hans S. Kaarsberg:

«Jo ældre vor Jord bliver, jo flere Tegn paa Forvittring dens overkultiverede Samfund frembyder, desto mindre Plads vil der blive for Nomader.» Så skildres den uimotståelige «moderne Civilisation» som vil «sprede Lykke og Tilfredshed over Folkenes brede Lag og vise sig mægtig nok til at danne Grundlag for nye og livskraftige Menneskesamfunds Udvikling paa de gamles Ruiner. Men længe, længe før dette vil ske, vil Nomaden være udslettet af vor Klodes overflade. Den "moderne Civilisation" er, foruden at være sterk, tillige grum. Den er grum som Jætten, der æder Barnet – uvilkaarlig og i en Fart – bare for at faa en Mundfuld Mad, og dens Barmhjærtighed og Langmodighed med Nomaden er som Hexens i Æventyret, Hexen, der kun stængte de vildfarne Børn inde i sit Fadebur og fodrede dem længe og nok saa venskabeligt, for til Slutning at æde dem.»

En mer skremmende mytologisering av rasisme skal man lete lenge etter.

 

Gjest hos fjellfolket, i deres land

Det var heldigvis ikke alle som tok slike uhyrligheter for god fisk. Titelen til Karl-Erik Forsslunds bok antyder en helt annen grunntone, «SOM GÄST HOS FJÄLLFOLKET», Bind IV i serien «LAPPARNA OCH DERAS LAND» Stockholm 1914.

«En dag gör jag enligt avtal ett besök inne i Tromsdalen. Rodd över sundet, samtal med «flötmanden» om lapparna, särskilt deras skogsskövling.

Jag har kommet över en bok av en skogforvalter Ivar Ruden, som på uppdrag genomströvat Finnmarken  och undersökt den saken. Och han kommer til det resultatet, att lapparna härjat svårt, de skola på senare tider i 12 härad av Tromsö amt ha ödelagt över 20,000 har. Dels genom sitt eget hygge til kåtor och gammer, stabur och suonger, rengärden och bränsle; dels genom renarnas åvärkan på de plantor, vilkas knoppar de bita av, och på ungträd, mot vilka de om sommaren skrapa av hornens hud; och dels genom getternas kända fördärvliga bete. Och det är mest skogen i skogsgränsen, som gått åt, därmed flyttas denna gräns oavbrutet nedåt, ingen återväxt blir möjligt, marken försumpas, klimatet försämras. Det finns föreskrifter om att lapparna skola begära tillstånd för att få ta virke, men dessa lära sällan efterlevas. Dessutom flytta de rengärden och boplatser, erövra alltjämt ny skog.»

«Boken är genomandad av ovilja mot lapparna och ensidig omtanke om nybyggarna, vilket tycks vara allmänt i Norge, åtminstone bland de bestämmande. De tänka ej på, att lapparna varit de första även här, att det är deras land sen gammalt. Och min roddare och en «bergmand», som jag råkade hos lapparna i Tromsö och som är väl förtrogen med dem, ha samma mening om det överdrivna i dessa anklagelser. Lapparnas skövling torde ej vara så farlig, de måste gå dessa vägar och måste ju ha virke, och nybyggarna bidra nog minst lika mycket till härjningen genom oklok avvärkning för sina ändamål. Där kunde innvändas, att norr­männen ej ha något intresse av lapparna, eftersom dessa ej betala skatt i Norghe, endast i Sverige. Men som sagt — landet är deras, någom skattskyldighet til andra borde de egentligen ej ha någonstädes. —

 

Hvordan gikk det så med dem? Hvorfor kom de ikke mere til sitt kjære sommerland ved havet? Ikke fordi de ikke gjerne ville, men fordi det ble lagt alle slags hindringer i veien fra offentlig side. Reindrift ble rangert lavest i et rasistisk næringshierarki der jordbruk sto øverst.

Samene/Lappene ble sett på nærmest som statenes eiendom, siden de ikke hadde papirer på sitt eget land. De var tingliggjort på en helt umenneskelig måte, og gjenstand for kjøpslåing og forhandling rikene imellom. De kunne jongleres med og flyttes på i et maktpolitisk spill. Og det var spesielt viktig for Norge å hindre og helst stoppe «Lappetrafikken» som mer eller mindre uhindret  hadde fått lov å krysse grensen langs Kjølen, lenge før denne grensen ble fastsatt i 1751. Mange ble rett og slett tvangsflyttet til helt andre områder, ofte til stor ulempe for lokale flyttsamer som plutselig fikk nye brukere inn på livet. Man kan jo bare tenke seg hvor tragisk det måtte oppleves og hvilke sår det skapte i de menneskesinn, unge som gamle, som slik ble rykket opp med rot og tvunget inn i en helt annen sammenheng. Slikt er det vi vanligvis anklagde Stalins sovjetstyre for å ha gjort med de baltiske folk. Det forelå faktisk lovforslag om at samer som ikke kunne norsk heller ikke skulle få lov å gifte seg!

Samene i dagens Tromsø har holdt kontakten med flere av de som tidligere hadde bl. a. Tromsdalen som hjemland om sommeren. Mange er både såret og skuffet over at Tromsø som by har gjort så lite for å synliggøre deres historiske nærvær, de er sjokkert over hvordan sommerhjemlandet er blitt okkupert, rasert og ødelagt. Det som var et paradis er nå nærmest ugjenkjennelig. Konsekvensene av fremmed okkupasjon  er mer enn tydelige.

De som ikke vil lære av historia, er dømt til repetisjon, sies det. Tromsdaling.og Hålogaland Teaters “fader”, forfatteren Lars Berg skriver i romanen “Du har rett til å leve” (1965)  om møtet med den samiske grenselosen Guttorm under andre verdenskrig:

"Men han ville ikkje seie stort, plirte berre med sorgfulle auge og såg vekk. Såg over vidda. Som han sa, dette tilhørte oss. Dette og mykje meir. Men de tok det frå oss, de der nede.

-Å, du skal sjå, Guttorm, at det blir betre for samane og, etter krigen.

Guttorm rista på hovudet, og sjølv kjente han også tvilen. Men kva skulle han seie og gjere? Her hadde gått for seg ein stor urett mot dette folket, både på denne sida av grensa og den andre. Kunne det bufaste folket forstå samane no etter at dei sjølve hadde tapt landet og hadde fått kjenne kva det hadde å seie?"

 

Hjemland for flere

Det skjedde jo dessverre ikke, som vi vet. Det er heller ingen grunn til å anse nomadisme som en mindre verdifull livsform enn andre, snarere tgvert inmot.

Det er pinlig å registrere den selvpålagte inkompetanse i egen historie som råder. Det hadde ikke skadet om samisk kultur ble mer synliggjort i dagens Tromsø. Nyere forskning viser at når det gjelder livskvalitet, så er storbyfolk tapere i forhold til f.eks. nomader, egentlig ikke overraskende. Urbanisme skaper nervøsitet, bekymring, stillstand og kjedsomhet, mens nomadisme har variasjon, og usikkerhetens utfordringer skaper kreativ tilfredshet. Hvem ville mer ha fortjent f.eks. et monumentalt minnesmerke i form av skulpturer eller statuer? En statue av en samefamilie med rein ville vel gjort seg mektig bra, eller et verdig portrett av Margarethe Kitti? Vadsø, også eldre enn Tromsø, har jo for eksempel sitt «Innvandrermonument»,  – dette kunne bli et «Urfolks­monument» alle kunne være stolte av.  – Men egentlig er vel slike måter fjernt for et folk som tidligere har vært vant til ikke å sette unødige merker etter seg i naturen. Det største monument Samefolket har etterlatt seg, om vi hadde fått sjansen, er et hjemland med fornybare ressurser intakt for kommende generasjoner, – der alle er gjester.

Hans Ragnar Mathisen, Nástegiettás 08.05.2013

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Alf ifrå Fjellfroskvatn | Svar 12.05.2013 11.22

Det e no fint ver, ihvertfall. Æ skylde dæ fremdeles to glass heimhonning....

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

26.04 | 13:13

Hei! Er det mulig å få kjøpt kartene over Finnmark og Alta?

...
09.04 | 21:39

Hei, takk for svar. Så fint du fant et eks. Du kan gjerne sende meg den til Cobien Claringbould, Johnny Peviksveg 44, 7022 Trondheim. Send meg betalingsinfo

...
09.04 | 21:27

Hei! Jeg har kjøpt et kort på "Tråante 2017" som jeg syntes var skikkelig fin. Det heter: Dàlveiddja, Spirits of night. Går det an å kjøpe dette tresnittet?

...
22.02 | 18:50

Jeg har funnet ett eks. Det koster kr 2.000 pluss frakt. Skal jeg sende det og til hvilken adresse? Mvh HRM

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE